Husarrest

Det er som å sitte i husarrest.

Ikke helt sant, men det er vanskelig å komme meg ut. Jeg er avhengig av hjelp. Det gjør at jeg kommer meg ikke ut alene, og det er tungvint å dra i eget tempo.

Tempoet kan muligens beskrives selv om det må oppleves for å forstås.

Og jeg håper færrest mulig får oppleve det.

Miste ting

Jeg har for dårlig styring med hendene, og mister ting for ofte.

Heldigvis faller det ikke lenger ned enn på gulvet.

(Noen ganger knuser det, men ikke alltid.)

---

Mer rot på kjøkkengulvet.

Jeg faller og velter. Tørrvarer feies raskt unna, mens jeg lager middag - langsomt.

Ferie

I dag var siste fysioterapitime før sommerferien.

Intet mer før starten av august.

Kan jeg kalle dette sommerferie?

Det var lang ventetid etter treningen før drosje kom for å hente meg.

Jeg trøster meg med

Ventetiden er beste tiden jeg har.

Da har jeg en god unnskyldning til å gjøre ingenting.

Og det burde vi gjøre oftere!

hjemmehjelp

Jeg er skuffet over hjemmehjelpen.

Noen ganger blir det rengjort så raskt at jeg ikke rekker gi beskjed om hva som må gjøres.

Noen ganger blir det gjort litt for overfladisk, noe som gjør at jeg fortsatt sliter med rot på bord og kjøkken.

Jeg er usikker på om jeg trenger mer tid eller om hjelpen arbeider for overfladisk etter tidspress.

Positivt

Uansett hvor ille hverdagen er, er det bestandig noe positivt ved hendelsen.

Jeg er fratatt sertifikatet,

ja - det er tungvint å ikke kjøre lenger.

Egentlig ikke så ille, siden jeg sluttet å kjøre ca 3-4 uker før sertifikatet ble tatt.

Skal jeg kjøre skal jeg være veldig sikker på at det går bra. Det har hendt at jeg har satt meg bak rattet i bilen, gått opp igjen og ikke kjørt den dagen. Det har hendt at jeg har kjørt ut, ringt og bedt om å bli hentet

- det var ikke forsvarlig å kjøre tilbake.

Det at jeg selv er funksjonshemmet vil ikke si jeg har rett til å gjøre andre funksjonshemmet!

Jeg mister ting på gulvet, det kan ligge i fred og ro til jeg får hjelp til å plukke opp.

Jeg klemrer fingeren i en drosjedør (fordi jeg må støtte meg til bilen når jeg går inn, og sjåføren er for rask med å lukke døren), fingeren ble klemt, og ikke knust.

Det gjelder å se det positive ved alle hendelser.

Jeg puster, ergo det er ikke noe problem.

Når jeg ikke lenger puster, er det ikke mitt problem :-)